Å krasje i veggen
En personlig fortelling om mitt møte med veggen
I retrospekt er det alltid lett å se sannheten i hvitøyet. Men mens vi står med dritt opp til ankelen, er det nær sagt umulig å se klart. Vi er eksperter på å bortforklare tegnene, finne unnskyldninger som passer med tempo og livsstil slik at vi ikke trenger å endre på noe slik som det er. Sånn var det i vært fall for meg.
I 2021 var det min tur. Kroppen hadde fått nok. Det hadde gått på full gass over for lang tid, uten skikkelig pust og bakkekontakt. En baby, nedstengt barnehage, pandemi, flytting, ny jobb i kombinasjon med ammetåke og våkenetter. Krevende arbeidsforhold der jeg stadig opplevde fysisk og emosjonell vold. Jeg kunne merke hvordan en økende uro tok bolig i kroppen min. Alle forventningene jeg la på meg selv. Oppgaver jeg tok på meg litt sånn i tillegg til alt annet; «Joda, jeg kan kjøpe inn gave til de ansatte på barnehagen», «jepp! Jeg stiller som SU-representant», «baaare si ifra hvis du trenger hjelp til noe!». Et klassisk ja-menneske. Det ga meg et berusende velbehag å være positiv og energisk. Jeg levde igjennom anerkjennende blikk fra de rundt, og var døv og blind for hva kroppen fortalte meg.
Så begynte søvnen å bli kortere, enda kortere enn hva våkenetter tilsier. Jeg lå ofte fra 3-4 om natta og ventet på neste dag. Livet føltes som et fengsel av forpliktelser: «må», «bør», «skal». Smilet ble stivt og påklistret, jeg sluttet å le hjertelig, sluttet å glede meg til ting. Selv ferske rosinboller smakte ikke godt lenger. Det eneste jeg ville var å sove. Jeg orker ikke se mine nærmeste inn i øynene for jeg visste at de ville gjennomskue kjøret. Det kunne ikke fortsette slik, men jeg orket ikke å ta tak i nok en ting. Orket ikke ta ansvar, være flink og oppsøke hjelp.
Men så, etter en god stund i dette tåkelandskapet slapp jeg å ta ansvar.
Jeg satt i en gigantisk hall på Gardermoen med hundrevis av mennesker. Det var et stort seminar i regi av fagforeningen, men når sant skal sies var jeg ikke interessert i kursene. Jeg hadde kun meldt meg på for å kunne sove alene på hotell. Ha et rom uten noen andre, og uten forpliktelser. Slippe å pakke matpakker i barnehagesekker og sørge for å vaske skittent regntøy før neste dag. Jeg skulket mye av opplegg og lå heller i senga i stillhet. Kanskje var det dette tomrommet av støy som gjorde stormen mulig?
Plutselig ble brystet supertrangt, pusten fikk så vidt slippe forbi, inn og ut. Jeg var svimmel, ekstremt kvalm og med en svulmende tunge midt i munn. Synet var tåkete og pulsen gikk i galopp. Kjært barn, mange navn, men en slags panikkangst kan vi vel kalle dette monsteret som kom så på uanmeldt besøk.
Og her var starten på slutten av livet jeg hadde levd. Kroppen tok styring og viste vei mot noe annet. Videre fulgte mye stigma og skam for å belaste samfunnet med min sykemelding, men også en visshet om at jeg ikke hadde noe valg. Jeg trengte hjelp av flokken rundt meg; en klok fastlege, en samboer som tok over mer ansvar, støttende venner og kollegaer, og åpenhjertige naboer som fortalte sin opplevelse av den samme veggen. For vi var visst mange i denne klubben!
Og så til klarheten. Mange ting lærte jeg i denne stormen, men to ting står fram.
Kroppen er fantastisk, den vet hva vi trenger lenge før vi selv kan tolke det. Ved å lære å lytte bedre til kroppen kjenner jeg nå tegnene og kan roe ned før krasjen er et faktum på ny.
Jeg lever ikke alene i verden. Det er mange rundt som vil hjelpe bare de får vite hva som egentlig foregår.
Om vi alle kunne minne oss selv på, vi er ikke alene!